Lille
Fikk også en tøff start på livet, og ble/er en skikkelig "harding" med pågangsmot så det holder, og litt til.
Lille hadde en traumatisk barndom ,og ble som Nikita, bare kastet i armene på butikk ansatte uten videre erfaring ,eller den tid og omsorg det krever å håndoppmate fugler.
Lille var allerede da en liten pøbel og tok til vingene ved hver anledning. Likte ikke å bli tvangs fora ,og bare spyttet ut alt, og er fremdeles ganske liten.- Derav navnene Lille.
Lille var uhelldig som liten (vel det har egentlig bare fortsatt), men begynte med at hun brakk foten og veterinær visste ikke om de klarte å fikse dette kompliserte håndledds bruddet. Det var snakk om avlivning. Jeg ble sendt hjem med henne uten at noe ble gjort ,og dro selvfølgelig runden til d.i.v. veterinærer dagen etter og, men da var jo leksa at det begynte å bli sent å gjøre noe (hun brakk foten lørdag og mandag fikk jeg først vite om det og tok med fuglen til dyrlegene - Fikk ingen hjelp noe sted, men så på tirsdag traff jeg en reddende engel. Jeg nektet å gi henne opp pga. "at vi mennesker gjør stygge feil" Og konklusjonen ble at siden hun var så ung kunne "man prøve"
Jeg sa bare JA!!!! Hun skulle ikke avlives ! Vi spjelket foten og hun ble med meg hjem (sykemeldt fra butikken i minst 6 uker) og måtte i tillegg til ikke å ville spise mat også nå ha i seg medisiner. JIPPI Dette ble begynnelsen for henne og meg hjemme.
Nikita tok seg godt av henne og virket til å skjønne at "dette" var skjørt,sykt og trengte hjelp." Lille hadde gips fra mellom tærne og opp til magen, så foten sto mere eller mindre rett ut til siden ,og kreket hadde vanskeligheter med å holde balangsen.
Hun bodde på brystet mitt døgnet rundt de første dagene. Hun trengte varme og omsorg ,og klarte jo ikke komme seg fram i noe bur med den tunge svære klumpen av en gipsa fot.
Nikita var litt bortpå å lurte på hva dette var for noe..... hun syntes nok jeg var litt dum også som brukte så mye tid på "den derre der".
Det fortsatte å piple veske fra Lille sine sår så det ble desverre mange ubehagelige og vonde turer til veterinæren de neste 7 ukene og 8-9 egentlig. Men Lille var en engel og såååååååååå tålmodig. Hun bet ikke 1 gang ,og godtok alt!
Ikke knurring en gang. Det skulle vært Nikita det. Lille bare satt der ,og jeg elsket henne. Utrolig hvor sterke bånd man knytter til de som så inderlig sårt trenger deg.
Hun fikk tidlig krage rundt hodet for ikke å pelle på dette ,eller røske opp bandasjene. Se det for deg: en bitteliten fjærball med foten rett ut ,og i gips ,og en halse krage større enn fuglen selv nesten, OG HUN FLØY!
Ja hun var sta som bare, og innsisterte på å følge etter meg om jeg forlot henne. Utrolig søt og herlig. Hun var ganske handikappet med denne foten som vokste seg skjev. Og den har vært ,og er fremdeles et handicap for henne.
Og med beskjed fra veterinæren om STORE muligheter for forkalkninger i leddet med årene. Hun hadde dårlig grep og datt mye av pinnen ,og dundra som et brak i bunnen av buret. Hun hadde alltid blitt mobbet mye av de andre 4 i barndomsburet, og saken ble ikke bedre da hun kom tilbake (etter syke oppholdet hjemme hos meg) svakere og uten balanse. Nei det gikk ikke mange ukene før hun var hjemme hos oss igjen. Tok den vurderingen da Nikita viste stor intr.for henne ,og stellte henne den tiden hun var på rehabilitering hos oss. Ikke så lett å holde seg ren med krage. Nikita besto jobben med glans ,og jeg tenkte det kunne være hyggelig for henne også med selskap av en til (selv om det var en jente) dvs: at det er nå det vi trodde og tror da...........
Etter ganske kort tid kom Nikita inn i en fase med mye skriking ,og i denne fasen nektet hun å bli hentet, eller flyttet på (hun var fullt flygedyktig da og fløy som en falk faktisk) Hun begynte å trekke seg vekk. Hun ville være for seg selv virket det som.
Hun var vel bare året og jeg fikk mindre og mindre håndtering med henne ,og derfor heller ikke så mye kos. Vet ikke om hun var sjalu og gretten, eller hva det var, men jeg prøvde å konsentrere meg om nettopp det uten å lykkes. Det var en tung periode ,og inn i livet vårt kom plutselig Jacob. En 6 år gammel moden Jako gutt. Perfekt
Lille har i hele våren 2008 slitt med allergi av noe slag/ type astma symtomer ,og en fot/halting, og dette er ikke den dårlige og skeive foten hennes etter bruddet, men den andre foten, og når vi tok en tur til fuglevetrinær så fant de mye stygt på røntken bildene.
Veterinæren mente det nok var overbelastning p.g.a skadene på motsatt side, så nå sleit hun plutselig med det og. (overbelastning)
Lille så helt skeiv ut og lå omtrent bare til den ene siden. Jeg måtte sette inn hyller og plater i buret hennes så hun fikk trygge steder og hvile på. Hun fikk en kattehule som seng og "soft spot" som hun likte veldig godt. Ukene gikk og smerte medisinen (metacam) så ikke ut til og ha noen effekt. Hmmmmmm jeg var super bekymra og sliten av alt dette.
Lille sleit med denne formen i flere mnd. og ikke før utpå sommeren (fra mars) tråkket hun ned på den andre foten ,og først på høsten satt hun på den andre foten. Dette tok lang tid !
Nå hviler og sover hun på den heldigvis.
Men nå er det lenge siden hun hadde et såkalt astma annfall ,og foten ser "healet" ut.
Hun er en helt utrolig spesiell fugl som jeg fikk problemer og se for meg mitt liv uten.
Jeg takker for hver dag jeg får med de, og Jacob som den gentleman han er sier også: "takk for nå" hver kveld når jeg legger teppet over de hi hi så søt han er.
I den senere tid har det balla på seg med livstruende trøbbel for min Lille. Hun havna i basketak med Nikita over en territorie fight om et skap (altså mulig rugeplass) , eller hva de drev med.....Trodde alt hadde gått greit da jeg ikke kunne se noen yttre tegn den kvelden (lørdag) Men søndag syntes jeg Lille bare satt der hmmmmmm Hun prøvde nippe i saft glasset mitt, men slang det bare rundt akkurat som når hun bader mmmm dette brukte hun ikke. Jeg begynte følge med på henne, og fatte ugler i mosen og fikk skumle misstanker. Jepp jenta verken spiste eller drakk. Hun prøvde, men bare sulla med alt. Jeg kunne fremdeles ikke se noen yttre tegn, men kasta meg på ,og prøve finne ut av ting på en søndag kveld liksom. Fikk heldigvis tak i en fugle kyndig som kunne ta imot oss neste morgen. Og da var Lille ganske så hoven i ansiktet, og jeg kunne se tydelig at her hadde det skjedd noe ja.
Hun hadde fått seg et bitt i tunga av Nikita så den hadde hovnet opp og hun kunne ikke svelge noe.
Hun måtte sondefores i noen uker (noen uker ble til veeeeeldig mange uker desverre) , altså at man fører en tube ned i mage sekken (i dette tilfellet en metall stang med avrunda tupp) Dette gjorde vi 3 ganger for dagen, pluss at hun skulle ha to forskjellig type medisiner 4 ganger for dagen uavhengig av sondeforingen. Alt dette var fryktelig stressende og komplisert, men øvelse gjorde mester, og etter som tiden gikk ble vi bedre, men duuuuuuuu så lei og slitne vi var. Både jeg og stakkars Lille var helt på randen og omtrent utenfor oss selv. Alt det dreide seg om var og sørge for henne. Hun begynte så smått og klare spise selv etter tre fire uker heldigvis. Og da vi endelig var ferdig med antibiotika kuren (trodde vi)
Da skulle det vise seg at vi fikk svar på bakterie prøvene ,og at veterinæren ville at hun skulle ha en annen type antibiotika: så på´n igjen JIPPI mmmmmmm
Lille overlevde, og kom seg unna med skrekken igjen.
Hun er nå veldig på vakt ovenfor de andre (for angrep) og litt mere frampå på og ta meg dersom hun misstenker noe "tvang" eller er uenig i håndteringen min hmmmmmm Stakkars. Hun var så tapper ,og helt utrolig flink gjennom alt dette, men hun ble (som meg) veldig redd,lei og sliten etter hvert hun også. Hun er nå 10 år og viser først nå små tendenser til og nipe meg litt når hun føler for det. Tror det har blitt litt mye for henne i det siste stakkar. Ja for hun har to tå episoder i livshistorien sin også. Den første tåa hun smaddra skeivt tå ledd på var et resultat av en dårlig landing på en blomsterpotte som velta og hun fikk klemt tåe mellom glass krukka og stein benken den sto på. Gud for et styr. Ja fugler og tær sier jeg bare...... de er ikke lette å få gjort så mye med, og de blør gjerne myyyyye. Også var det det å få en fugl til å sitte stille eller holde foten i ro da liksom hmmmmmm. Omsider får man oversikt over skaden, ja etter å ha fått stoppa blødninger og vaska sår etc. Ikke alltid så lett med blod og hevelser å faktisk se omfanget av skader. Spesielt ikke med sprellende pasienter.
Den andre tå episoden hennes gikk det ikke like bra med som den første. Hun har en tå tupp mindre for å si det sånn. Vet ikke hva som skjedde, eller hvordan - bare at hun var alene i buret og der var blod over alt. Jeg har ikke funnet ut av om noen kan ha klart å få tak i foten hennes, eller om hun kilte tåa fast i noe...... type: luker,mellom skåler og for kopp ringer - låser eller leker etc
Jepp, det har vært et styr, og laaaaange slitsomme sykeperioder med denne tøtta. Hun og jeg knytta sterke bånd. Hun mere eller mindre bodde på meg. Så i 2012 kom der jaggu enda en Jako inn i huset her. En venn til henne hadde jo vært et fint tilskudd i flokken tenkte jeg. De andre var jo 2 stk i samme bur, mens hun hadde liksom meg...... tenkte det kunne være fint for henne med en bur kamerat også........ men sånn ble det ikke....... Les om Tarzan på hans side. Kort fortalt så " bor" ikke Lille på meg lenger, og vi har ikke samme kontakten lenger. Hun viser tendenser til og være sjalu og er blitt litt bitete - skikkelig fått noe å jobbe med her nå ja
